Life Without Brakes

- Your life is meant to be lived to the fullest. No Brakes.

Godt jobbet Sats…

Huden på kroppen din skal ikke synes. Den er så vulgær at det er søtende. Den må gjemmes og glemmes. Men ikke over alt – ikke enda.

Hvordan kan man snakke om kroppspress, og samtidig komme med restriksjoner som støtter at store deler av kroppen din ikke er OK? Hvordan kan man snakke om kroppspress, når man forteller alle kvinner og menn der ute at kroppene deres ikke er bra nok som de er, de må dekkes til for å unngå å støte andre? Hvordan kan man snakke om kroppspress og være så opptatt av å bygge opp under at kropp er noe som er søtende? Hvordan kan ett sted som livnærer seg på folks interesse for kropp, helse og prestasjon, være så fiendtlig til nettopp en kropp?

De hyller ikke kropp, og bidrar definitivt ikke til ett positivt kroppsbilde ved å sette restriksjoner blant dem som faktisk er komfortable med seg selv – som faktisk forstår at kropp er det mest naturlige som finnes.

Det de gjør er å fremme skam. Skam over store deler av kroppen. Mage, korsrygg og lår skal sidestilles med kjønnsorganer. Huden her må ikke synes, for det kan støte de rundt deg. Dekk deg til. Gjem det og glem det… For det viktigste er ikke at du er komfortabel med deg selv, og viser verden at kropp er topp. Det viktigste er at de rundt deg kan leve i illusjonen at vi kun består av hode, armer og ben. Og derfor seirer janteloven igjen… Godt jobbet Sats.

 

Dette har jeg gruet meg til…

Helt siden min første konsultasjon på Colosseumklinikken i Februar 2018, har jeg vært klar over at denne dagen ville komme. Det var uunngåelig, jeg visste det, men det var snakk om så langt frem i tid at jeg bare dyttet det fra meg. Jeg ønsket ikke å bruke tid og energi på å grue meg til at jeg en dag i fremtiden måtte la noen få borre hull i kjeven min, og sette inn ett tannimplantat… Og de få gangene skrekken slo til, beroliget jeg meg selv med at jeg uansett kom til å være lagt i narkose. Så alt jeg måtte komme meg gjennom var det ene stikke i armen, og det har jeg fått til tidligere.

Men sånn skulle det ikke gå…

Halvannet år senere begynte røntgen bildene å vise at tiden nærmet seg og jeg bestemte meg for å spørre tannlegen om det var mulig å få litt beroligende før de satte narkosen fordi nåler er ikke helt min greie. Og jo da, jeg kunne så klart få noe beroligende den dagen, men narkose, nei, det ville jeg ikke få… Hjertet mitt stoppet. Jeg følge meg kvalt, svimmel, forvirret og skjelven. Forsiktig spurte jeg om han tullet, og at det var en fryktelig ting å tulle om. Men det gjorde han altså ikke, fordi på akkurat denne klinikken så pleide de ikke å legge pasientene i narkose, kun noe beroligende og bedøvelse, forklarte han… Det føltes ut som om blodet mitt begynte å koke under huden min, og jeg måtte virkelig beherske meg for å ikke eksplodere høylytt i sinne, eller bare forlate timen der og da – og aldri komme tilbake. Jeg følte meg så fortapt…

Senere ble jeg innkalt til en samtaletime med oral kirurgen for å diskutere dette. Han forsøkte hardt å forsikre meg om at inngrepet var lite, ville gå utrolig raskt, jeg kom ikke til å kjenne noen ting pga. bedøvelsen og at de til en hver tid ville ta hensyn til meg og kroppens signaler på om jeg trengte pauser osv. Dessuten måtte jeg møte opp og forsøke å gjennomføre inngrepet på denne måten, før det kunne være aktuelt å vurdere narkose! Det hele handlet om innstilling og mental trening, mente han… Etterpå fikk jeg beskjed om at jeg kunne få litt tid på meg til å fordøye det hele og at det ikke var noen hast, vi kunne vente noen måneder. Virkelig? Mest mulig tid på å grue meg til ett levende mareritt som jeg ikke slipper unna? Nei takk – få det overstått!  Jeg fikk beskjed om å komme tilbake om to uker og bruke tiden før inngrepet på å mentalt forberede meg. Skjelven og gråtkvalt forlot jeg klinikken. Jeg var i sjokk. Hva skulle jeg gjøre nå? Én ting var sikkert, og det var at jeg definitivt ikke kunne tenke på hva som ventet meg. De neste to ukene måtte jeg bare fortrenge tanken på at det nå skulle stikkes to nåler inn i munnen min og borres gjenger inn i kjeven min, mens jeg var fullt tilstede gjennom det hele…

Så nå sitter jeg her. To uker har gått. Den fryktinngytende dagen er her. Og jeg kan knapt tro at jeg overlevde. Dramatisk kanskje? Definitivt. Men det er hvordan det føles… Jeg kan ikke tro at jeg akkurat har tvunget meg selv til å bli sittende i stolen, fult våken, mens det har blitt stukket, skjært, borret (gjentatte ganger), og sydd, i munnen min. Når det er sagt så var nok oral kirurgen veldig flink og forsiktig, til tross for ubehaget. Bedøvelsen ble satt såpass sakte at det ikke kom en “sprengende” følelse, og han var generelt veldig rolig og informativ gjennom hele inngrepet. Og han minnet meg på å trekke pusten dypere og roligere de gangene jeg var nær på å hyperventilere, og når jeg spente musklene for mye. Opplevelsen ble altså langt mindre traumatisk enn fryktet, selv om jeg ikke har lyst til å gjenta det. Når det er sagt, så er smertene nå (ett par timer etter selve inngrepet) nærmest helt uutholdelig. Anbefalingene med Paracet og Ibux er langt fra kraftig nok til å lindre, så jeg blir nok sengeliggende mer enn ønskelig. Og jeg som trodde smerteopplevelsen ville være motsatt – der tok jeg feil!

Heldigvis passer mamma på meg mens T er på jobbreise. Ingen fare for at jeg skal sulte her jeg ligger med smertene mine og synes synd på meg selv, hehe!

Vi bygger hus!

I dag er det nøyaktig 3 uker siden vi fikk Igangsettingstillatelse fra kommunen, og 2 uker siden grunnarbeidet på huset begynte. Så jeg er litt på etterskudd med å oppdatere her gitt, men sånn går det når blogging har vært siste prioritet det siste halve året. I stedet har vi lagt energien vår i alle utfordringer som har oppstått de siste månedene. Mye papirarbeid, veldig mange telefonsamtaler og noe fysisk arbeid som måtte på plass fikk tiden til å fly, og vi har ikke hatt overskudd til å fokusere på alt for mye annet.

Tips: Jeg er hakket flinkere til å oppdatere på Instagram Story.

Men nå er vi altså her. Tenk det. Tenk at vi faktisk har begynt å bygge! Selv om det allerede har gått 2 uker siden start så føles det hele nytt og surrealistisk. Sannsynligvis fordi vi fremdeles ikke har hatt tid til å faktisk fordøye hva som foregår. Det er alltid nye branner som vi må slukke – telefoner, papirarbeid, ting som ikke går som planlagt osv. Men hver gang vi er innom tomten så har det skjedd noe mer, noe nytt. Og det kommer en overveldende følelse av at “dette vil bli verdt det”.

Første bygge-dag! Forskalingssnekkerne fra KM Grunnmur var på plass, og plutselig kom følelsen av at dette er reelt – vi skal faktisk bygge hus.

Forhåpentligvis skal jeg få oppdatert dere med litt mer tekst og bilder over den neste uken. Ettersom vi har valgt å bygge vårt eget hus (fremfor ett vi bare bestiller fra en katalog), så får vi sett mye mer og er relativt involvert i prosessen. Det krever mer av oss, men det er også veldig lærerikt og spennende å følge med på ett hus som blir bygget på plassen, ikke på en fabrikk.

 

Hvorfor stoppet blogginnleggene?

Hei alle sammen

Nå er det virkelig lenge siden sist her. Vi er allerede tre mnd. inn i 2019, men dette er det første blogginnlegget…

I slutten av desember fikk jeg en melding om at blogg.no var i gang med å bytte plattform, og at alle som ikke hadde fått beskjed om annet, kom til å få bloggen sin slettet. Jeg var en av dem som ikke hadde fått beskjed om noe annet. Derfor sendte jeg inn en forespørsel om muligheten til å beholde bloggen. Det hadde jo gått med så mye tid og hodebry rundt å bygge opp designet, begynne med skrivingen og vende seg til å alltid ha kamera for hånd for å krydre innleggene med det lille ekstra, og jeg hadde akkurat fått opp en egen Facebook side for alle dere som etterlyste en enklere måte å holde seg oppdatert på nye innlegg. Jeg var mildt sagt skuffet og oppgitt over tanken på at all den jobben skulle slettes etter så kort tid, så jeg bestemte meg for å avvente bloggingen til forespørselen min var behandlet.

Tiden gikk, men noe svar kom aldri. Derfor bestemte jeg meg for å legge fokuset på YouTube kanalen min isteden for, selv om det ikke blir helt det samme. Blogging er mye “lettere” å bruke for enkle, korte oppdateringer, enn hva Vlogging er. Og etter stadig fler spørsmål om hvorfor blogginnleggene stoppet, følte jeg at det var på tide å gi dere ett endelig svar på hva som foregikk, og samtidig sende en ny mail til blogg.no.

Du kan tro jeg ble overrasket da svaret kom, og de allerede hadde flyttet over bloggen min (og innleggene) til den nye plattformen! Som naturligvis er grunnen til at jeg har muligheten til å skrive til dere her nå. Når det er sagt så kjenner jeg fremdeles på skuffelsen rundt all tiden jeg la ned for å få ett estetisk pent design som også skulle være reaktivt for å kunne brukes på alle enheter (mobil, pc osv.), og nå er ikke alt det bare slettet, men det er også erstattet med noe som føles veldig gammelt og simpelt. Men jeg har ikke gitt opp håpet av den grunn. Det krever bare litt tid å akseptere. I tillegg må jeg gjøre meg kjent med den nye plattformen og hvordan navigere den. Men så fort det er på plass, så vil det komme nye oppdateringer på evighets-prosjektet vårt, i tillegg til livet generelt… Vi har jo tross alt litt tapt tid å ta igjen her 😉

Hjemmelaget Brente Mandler – med ekstra god samvittighet!

De siste par årene har jeg laget disse sukkerfri brente mandlene. og gitt dem bort som julegaver til venner og familie. I år har jeg hatt en del andre ideer og innspill på gaver, så jeg hadde egentlig ikke tenkt å skvise inn tid til å lage dem. Men jeg fikk en veldig overraskende og indirekte bestilling på dem, og det var så hyggelig at da bare “måtte” jeg lage dem likevel. Derfor tenker jeg å dele dette koselige, smakfulle og omtenksomme julegavetipset med alle dere der ute som kanskje trenger ett siste-liten tips til hva man kan gi. Eller hvis du bare har lyst på noe godt til jul som du kan nyt med en litt ekstra god samvittighet 😉 

Jeg brukte; 

400g mandler 

1/2 dl vann 

150g Sukrin Gold

1 ts Vaniljepulver

1/2 ts Ceylon Kanel

1 klype Pink Himalaya salt (hvis du liker en mer salt smak på det ferdige resultatet så bør du bruke mer) 

1 ss Meierismør 

ps: Hvis du ikke har alle disse tingene så er det fult mulig å tilpasse til mer “vanlige” ingredienser fra matbutikken. Dette er helt opp til deg selv, og om du f.eks. vil bruke vanlig Havsalt i stedet for Rosa Himalaya salt så er det selvfølgelig mulig! 🙂

Start med å skylle mandlene godt og la de tørke helt. Jeg pleier å gjøre dette dagen før for å være helt sikker på at de tørker. Men det er nok ikke nødvendig. Første gangen jeg laget det tørket jeg de så godt jeg kunne med en ren kjøkkenklut bare, og så fortsatte jeg med stegene som forklart videre. 

Fordel mandlene på ett stekebrett med bakepapir. Sett ovnen på 200*C og rist mandlene i ca. 8 min. Pass på så de ikke blir svidd. Husk på at stekeovner kan være litt forskjellig, derfor skriver jeg cirka tid. Sjekker dem heller i god tid hvis du er usikker. 

Bland sammen Sukrin Gold, vanilje og vann i en kjele og kok opp. Ha i kanelen og saltet og la det koke i ca. 3 minutter, skru ned varmen til middels og ha oppi de ristede mandlene. Pass på å røre hele tiden så mandlene ikke svir seg.

Helt mot slutten har jeg i smøret. Fortsett å røre rundt til smøret har smeltet helt. 

Ta bakepapiret som du brukte tidligere og legg det over på en rist. Fordel mandlene utover, men vær forsiktig så du ikke brenner deg. Nå kan du også drysse over med det ekstra saltet, og la mandlene avkjøle seg helt før du knekker dem fra hverandre og  de er ferdige! 

Fyll opp en glasskrukke, ta på ett rødt bånd og en merkelapp med enten ingrediensene eller en hyggelig hilsen og Voilà! Du har en super koselig julegave 🙂 

Jakten på Julefølelsen

Desember er her og det betyr all ting Jul! Det er ikke ett helt ukjent fenomen at flere med tiden merker at den indre “julestemningen” ikke er som den en gang var. Da vi var små barn ble kroppen fylt med en kriblende glede så fort adventstiden kom. Spenningen satt som ett ekstra lag utenpå huden og det var tid for å telle ned til den store “presang-dagen”, fri fra skolen, og alle julefilmene som kom på TV… Så blir man eldre, og spenningen forsvinner. “Julefølelsen” er ikke som den var, og for mange blir den rett og slett helt fraværende. Sånn var det for meg, og for mange andre ungdommer og voksene som snakker om det. Drar man det enda lenger så vil nok mange også beskrive tiden frem til jul som både stressende og masete. Og det ser ikke ut til å bli noe bedre med tiden. Hvor ble det av den gode følelsen?     

Det er ikke til å legge skjul på at man lettere blir påvirket av å omgås dårlig stemning, og det er noe jeg blir stadig mer oppmerksom på. Er det mange personer i hverdagen din som ser på denne tiden av året som noe av det værste som har skjedd dem så vil det med stor sannsynlighet også smitte noe over på deg. Selvfølgelig vil ikke dette gjelde alle (og godt er det!), men for de det gjelder tror jeg at hemmeligheten ut av håpløsheten i stor grad avhenger av å være oppmerksom på nettopp dette. Og på å finne ut av hva som gir akkurat deg den gode følelsen. Hvordan akkurat du kan skape deg The most wonderful time of the year.  

Da T og jeg først flyttet for oss selv ble det veldig mye lettere å bare kunne lukke døren til alt kaoset. Vi kunne trekke oss tilbake og slippe å høre på stressede familiemedlemmer som lettere førte til kranglinger og alt negativt snakk om alt fra snø og is, til julepynt og gaver. Vi fikk en real TimeOut, og muligheten til å gjøre det vi ville, i stedet for å følge opp det som foregikk rundt oss. 

Vi tilbrakte tid sammen på Bærums Verk. Dro til Jul i Tivoli i Danmark. Hyttetur med venner, akebrett etter bil, brente mandler osv… For meg ga det hele muligheten til å plante ett frø som har fått lov til å bruke sin tid på å vokse.  

Nå kommer jeg stadig nærmere en oppskrift som virker for meg. En oppskrift på hvordan akkurat jeg skal komme den festlige tiden i møte med glede og go´følelse. Og jeg har full tro på at alle som ønsker det, kan gjøre det samme for seg. Det handler i stor grad om å bestemme seg for det, for så å bygge på derfra. Hvis du er litt usikker på hvor du skal starte vil jeg gjerne dele ett tips med deg; Julemarked!  

Julemarkeder er, etter min mening, helt fantastiske. Her er det gjerne tenkt Jul fra topp til tå, og det er ofte så mange alternativer. Alt fra de pyntede bodene til spisestedene og aktivitetene – man kan finne noe som passer de fleste. Og best av alt; det trenger ikke å koste deg en eneste krone hvis du ikke vil det! Bare ta ett kjapt søk på nettet og finn ett marked nær deg som du kunne tenke deg å ta en tur innom en ettermiddag (eller dag, eller kveld, eller helg – helt opp til deg og åpningstidene på det aktuelle markedet, så klart).  

I år har T og jeg tatt turen innom ett av Julemarkedene i Oslo. Her er det gratis inngang, så om du ønsker å ta en tur for turens skyld har du definitivt muligheten til å bare rusle rundt og ta inn stemningen fra stedet. Vi var ekstra heldige akkurat her, og møtte på denne artige elgen som både snakket og sang litt for oss. Det gjorde turen ekstra hyggelig, og han var helt tydelig en slager for både store og små!  

Er du der i mot forberedt på, og har muligheten til, å handle så vil du finne så mye fint! Og med det mener jeg både fint som i estetisk fine ting, men også mat og godsaker som man nok forbinder litt ekstra med denne årstiden. Her er det virkelig mange koselige julegaveideer. Eller kanskje en liten førjuls gave til deg selv?  

Da vi stoppet ved en av sjokoladebodene for å beundre alle de artige kreasjonene falt blikket fort på én som jeg bare “måtte ha”; en Porsche laget av sjokolade! Så da ble det en koselig liten førjulsgave til T denne gangen. Det fortjener han definitivt! 

Nå trengs det bare ett skikkelig snøvær så verden ute blir forvandlet til ett ekte Winter Wonderland. (Jupp, jeg sa nettopp at jeg ønsket snø.) Og neste år krysser vi fingrene for at vi kan begynne å pynte vårt eget hus med nisser, lys og julekuler, mens vi sprenger høyttalerne med julemusikk. Det er så koselig! 

Hva får frem julestemning og julefølelse hos deg? 

Thailand – Koh Samui

(Dette er fortsettelsen/”del 2″ på ett innlegg jeg skrev tidligere —> Thailand – Overraskelsen <—)

 

Morgentimene går til å nyte frokosten med min elskede ved strandkanten. Lyden av bølgeskvulp og vinden som raslet i palmene skapte en idyllisk stemning hver morgen, og lavsesongen sørget for at stemmer og bestikk ble mer som en liten summing i bakgrunn mens vi spiste. Frukter kappet opp i vakre mønstre, ferskpresset juice, syrlige yoghurter, frø- og nøtteblandinger, bakevarer, pålegg, – alle mulige frokostvarianter, og personalet som tilbyr te og kaffealternativer… Hver morgen var en flukt fra virkeligheten som jeg skulle ønske vi kunne oppleve sammen hver dag, resten av livet.         

Ettermiddag og kveldstids fylte vi med aktiviteter, opplevelser og kompis-tid, og naturligvis “måtte” vi leie vi oss motorsykler. Selv om sannheten egentlig er at vi var fryktelig skeptiske og trengte litt overbevisning fra de som hadde feriert her tidligere om at de ikke hadde hatt noen problemer med det. Når det er sagt så er jeg virkelig glad for at vi lot oss overbevise; Jeg forelsket meg helt i den søte lille Kawa 300en som jeg fikk kjøre rundt på de første dagene, og vi fikk friheten til å oppleve mye mer av øya enn vi hadde gjort uten.

 

Trafikken, som kan virke ganske kaotisk, ble vi relativt fort vant til og jeg for min del ble overrasket over hvor mye mer komfortabel jeg var her, enn hjemme i Norge. Sikkerhetsutstyr derimot… For å si det slik; da vi spurte etter hjelm der vi leide sykkel ble mannen helt oppgitt over oss. Han hadde én ordentlige helhjelm og resten var ikke mye å skryte av, men vi valgte heller den lille beskyttelsen vi kunne få, enn ingenting.

 
(T på Hondaen som vi senere byttet til for å kjøre rundt på sammen)


(Se så fine hjelmer vi har!)
 

Video
 

Og de kveldene vi dro ut sammen var det alltid mulig å ta en av disse artige taxiene. ´Cause we don`t drink and drive!  
video:Taxi Thailand

Video 

 
  
video:Absolutt Vodka Bar
Video
 

Hva fant vi på når vi ikke sløvet rundt på hotellområdet, spiste god mat, kjørte rundt øya på motorsyklene, eller var ute på byen? 
Da dykket vi! 

Vi meldte oss på ett introkurs til dykking med PADI, ettersom ingen av oss hadde tatt tilsvarende kurs tidligere. Her startet vi med en teoretisk del hvor vi lærte litt om utstyret vi skulle bruke, hvor dypt og lenge vi skulle dykke, utveksling, håndsignaler og viktigst av alt; hvordan vi best mulig skulle takle å eventuelt få panikk under vann. En relativt kort og konsis informasjonsdel før vi var på vei til båten som skulle ta oss ut til dykkeområdet.   

 

   

Da vi nærmet oss dykkeområdet var det på tide å få på utstyret. Våtdrakt, ekstra vekt og tank skulle på, samt en ny rask gjentakelse av hva vi måtte ha kontroll, før vi så ble delt opp i par/grupper med hver vår instruktør. Så var det bare å hoppe i det!

Og for å være helt ærlig vil jeg ikke anbefale noen å hoppe ut fra en båt når det er aller første gangen du har på fult dykkerutstyr. Har du ikke har riktig pusteteknikk, føles det ut som om du skal drukne – helt grusomt! Jeg hostet og gispet og fikk en smule panikk innen vi kom oss inn på grunna, og jeg trengte noen sekunder på å gjenvinne pust og kontroll før vi kunne fortsette opplæringen. Og det viste seg at det ikke bare var jeg som hadde fått en ubehagelig “drukningsopplevelse”. T på sin side derimot skulle vise seg å stortrives med det hele. Så mye, at instruktørene var overbevist om at dette hadde han gjort tidligere. Eller som han ene av dem så fint sa det: Han trives jo bedre enn fisken selv! … 

  

Ville du trodd meg hvis jeg sa at denne gla´laksen var en av de som egentlig ikke hadde så fryktelig lyst til å dykke? Og at jeg som holdt på å drukne i forsøket var en av de største pådriverne til påmeldingen? Du kan jo selv få lov til å gjette hvem som kastet seg på dykkersertifikatet så fort vi kom hjem igjen.  

Det finnes ikke problemer og umuligheter – bare utfordringer og nye løsninger!

“Hvor langt har dere kommet nå da?”
– Jo nå skal vi bare få ferdig nabovarslene og få sendt søknad til kommunen, så satser vi på å få begynt å bygge etter det…

“Hvor langt har dere kommet nå da?”
– …Nå må vi bare finne noen som faktisk kan bygge huset.

Jeg har ikke lenger oversikt over hvor mange ganger akkurat disse samtalene har utspilt seg, men de har blitt like vanlig som; Hei! Hvordan går det? – Det går bra, hvordan går det med deg?… Og jeg skulle så inderlig ønske dette ikke var tilfellet, men sannheten er at vi har virkelig hatt uflaks og møtt på en del unødvendige utfordringer i hele denne planleggingsfasen.

Da vi først ble tomteeiere hadde vi en muntlig avtale med ett firma som skulle bygge for oss. Og vi hadde all grunn til å tro at dette var en reell avtale. Men det var det altså ikke. De trakk seg. Til gjengjeld ble vi med tiden satt i kontakt med en samarbeidspartner som var villig til å ta på seg prosjektet. Vi fikk se dokumentasjon på andre jobber som var gjort, hadde flere møter med personlig oppmøte, og utarbeidet ett opplegg med pristilbud som begge parter var fornøyde med. Parallelt med dette hadde vi startet hele prosessen med å dra på boligmesser og sitte i møter med nesten alle utbyggere og ferdighus leverandører vi kunne komme over, og alle (minus én eller kanskje to?) var ekstremt positive til å bygge ett hus etter vårt ønske. Endelig følte vi oss virkelig trygge igjen på at dette ville gå relativt smertefritt. Vi hadde jo både en plan og en backup plan. Så da var vi klare for å investere i en ingeniør som bare skulle digitalisere tegningene våre, gjøre nødvendige beregninger i forhold til bæringer o.l. og sende ut nabovarsler.   

Likevel har det gått alt annet enn smertefritt. Den nye utbyggeren sluttet helt å kommunisere med oss og ble umulig å få tak i. Ferdighus leverandørene beviste en etter en at de hadde løyet om villigheten til å bygge det designet vi ønsket, og prøvde heller å prakke på oss ett kataloghus som kunne gjøres til noe tilsvarende, men ikke likt. Dette, i kombinasjon med at samarbeidet med ingeniøren har vært hårreisende tungvindt, har naturligvis gjort så prosjektet har blitt satt på hold gjentatte ganger, i lenger perioder. Og nå tenker du sikkert at vi har bestemt oss for ett eller annet svært spesielt/sært “arkitekttegnet bolig”. Men det har vi faktisk ikke – for det hadde vi aldri muligheten til… 

Okey, så du har kjøpt ditt eget stykke land. Ett relativt kostbart stykke er det også. Til gjengjeld er størrelsen sånn passe stor og det følger med ett smykke av en utsikt. Planen er å bygge ditt fremtidige hjem, akkurat her. Så da er det vel bare å sette i gang med å tegne drømmehuset, right?… WRONG! For selv om du faktisk har betalt for dette landområdet, og nå eier det, så får du ikke lov til å bygge drømmehuset sånn helt uten videre. Det er nemlig helt opp til kommunen du planlegger å bosette deg i.

Vi hadde undersøkt kostnadene av å kjøpe ett hus + oppussing, sammenlignet med kostnaden å bygge selv. Men der stoppet også det meste av kunnskapen om husbygging på dette tidspunktet fordi vi, som nevnt tidligere, allerede hadde en avtale med noen som satt med den nødvendige kunnskapen. Så da vi ble introdusert for “Reguleringsplanen” ble jeg oppriktig satt ut; krav til takvinkel og møneretning, bebyggelsen skal ha skråtak (altså ingen flate tak/funkis tak – der røk takterrassen), gesimshøyde, fargevalg på huset, pålagt antall parkeringsplasser, maks tillatt bruksareal hvis du ønsker en hybel/utleieenhet i boligen du skal bygge, maksimalt tillatt bebygd areal inkludert parkeringsplasser… Hvordan er det mulig?  Det eneste punktet som gir mening, og som jeg har forståelse for at noen andre enn eiere skal kunne bestemme, er naturligvis gesimshøyden. Altså hvor høyt du kan bygge huset ditt. Dette vil direkte kunne påvirke alle andre hus som allerede er bygd, og som derfor vil miste utsikt og/eller sollys. Men at noen andre (kommunen) skal bestemme at vi ikke skal få lov til å bruke mer enn knappe 1/4 av tomta som vi eier, til å bygge vårt hjem, eller si at vi må ha skråtak hvis vi foretrekker ett flatt tak, det er ikke greit. Og det får virkelig blodet mitt til å koke… Vi vet at det finnes muligheter for å søke om dispensasjoner fra reguleringsplanen, men da må man ha rikelig med gode argumenter, og det å si at “vi vil ikke ha 3/4 med hage-plass, og drømmehuset vårt innebærer en dobbelt så stor grunnflate og i tillegg vil vi ha en takterrasse fordi det liker vi”, er ikke gode nok argumenter til å slippe unna de diktatoriske “reglene” som er satt. Men nå har det seg slik at jeg ikke får med meg T til å permanent flytte til ett annet land, så da må vi virkelig bare å ta en stor jafs av den sure sitronen (fordi å bite i ett surt eple ikke er en god nok beskrivelse av hvor ubehagelig dette er), og innse at sånn er det å bo i Norge. Derfor ble vi tvunget til å tegne designet ganske “standard”. Så hvorfor vi har så store utfordringer med å finne en stabil og seriøs utbygger er helt uforståelig. 

Men, vi gir oss ikke av den grunn! Nå ser det ut som om lykken sakte, men sikkert begynner å snu. De siste par månedene har vi gjort noen avtaler med folk som forhåpentligvis er langt mer seriøse enn noen av de vi har vært i kontakt med tidligere (men mtp tidligere erfaringer skal vi ikke si for mye før alle kontrakter er ferdigstilt). Og det ser også ut til at de nye nabovarslene blir sendt i løpet av den kommende uken, så da er vi nok en gang snart klare for søke kommunen. Endelig! Nå krysser vi både fingre og tær for at alt går bedre denne runden. 

Thailand – Overraskelsen

Noen dager er det godt å bare kunne krølle seg opp i sofaen med ett pledd, noe varmt å drikke og ha en skikkelig mimre fest for seg selv med bilder og videosnutter. Og i kveld mimres det om da min elskede fikk tidenes bursdags overraskelse. 

Vi befinner oss på Gardemoen. Det er to dager til T har bursdag og jeg har sagt at bursdagsgaven hans er å komme seg vekk fra jobb, og slappe av på et Spahotell i Estland. Flybillettene er skrevet ut, så nå er det bare å finne ut hvor vi skal sjekke inn – men flyet vårt var ingen steder å finne på oversikten! Lite visste T at flybillettene han hadde fått var falske, og at vi slettes ikke skulle til Estland for å feire bursdagen hans.   

video:Bursdagsoverraskelse

(Trykk på bildet for video) Her får T bursdagsgaven sin -> beklager dårlig kvalitet, men jeg fokuserte mer på øyeblikket enn selve filmingen.

Nå som de ekte billettene var på plass, var det bare å få sjekket inn, komme seg til riktig gate, og mentalt forberede oss på den lengste flyturen vi noen gang hadde hatt… Heldigvis for oss, skulle det vise seg at Thai Airways er et helt fantastisk flyselskap! Her var det både egen underholdning ved hver plass og to stk matserveringer i løpet av turen. I tillegg satt T og jeg alene uten fremmede å ta hensyn til – veldig behagelig! 

video:Underholdning på flyet

Trykk på bildet for video) Underholdning på flyet

Et halvt døgn senere, på den andre siden av jorden, med en mellomlanding på den gigantiske flyplassen i Bangkok, ankom vi tidenes koseligste flyplass på Koh Samui. Førsteinntrykket var nesten overveldene (muligens fordi vi var noe døgnville), og vi gledet oss som småunger til å tilbringe de neste dagene sammen i dette paradiset.


Fremme på Koh Samui flyplass

Men mest av alt gledet jeg meg til å kunne avsløre nok en stor overraskelse som ventet det kommende bursdags`barnet´. Jeg var nemlig livredd for at en feiring på den andre siden av jorden, med bare oss to, ville bli litt ensomt og dermed mislykket. Derfor ble turen i all hemmelighet planlagt i godt samarbeid med en kamerat slik at T fikk en skikkelig feiring med et par av kompisene sine også! Og ettersom hotellene vi hadde booket kun var noen minutter fra hverandre ble dagene en perfekt kombinasjon av egentid og delvis guttetur (fordi jeg var eneste jenta).     


Livets glade (og gale) gutter 
 

Til og med de hotellansatte hadde fått med seg at vi var der for å feire. Plutselig sto det nemlig ett stykke bursdagskake utenfor hotellrommet vårt, og det var ikke en gang noen som stod og ventet på tips da vi åpnet døren. Det overrasket til og med meg, og gjorde definitivt så vi satt igjen med en ekstra positiv opplevelse.
I tillegg feiret vi naturligvis selve dagen på en restaurant med god mat, noe å drikke, og enda mer kake.  
HippHipp Hurra!

Hjelp, Vi skal bygge hus!

De fleste rundt oss har nok fått med seg at T og jeg kjøpte en tomt for en god stund siden. Det færre vet er hva som egentlig har skjedd siden den gang, og hvilke planer som er lagt for fremtiden. Jeg har derfor valgt å blogge for alle våre familiemedlemmer og venner (og kanskje andre?) som er nysgjerrige på, og ønsker å vite mer om husprosjektet. Vi er heldige som har så mange rundt oss som heier på oss og nærmest er like spente som oss på det som skal skje fremover, og da er det naturlig at vi regelmessig får spørsmål om nettopp disse tingene. Utfordringen er å alltid klare å holde alle oppdatert når man er så spredt og sees til ulike anledninger. Derfor synes jeg det er verdt ett forsøk å se om dette vil kunne gjøre det lettere og mer inkluderende for alle parter. Så får vi se hvor det hele bærer, eller muligens brister. I værste fall vil det fungere mer som en dagbok og ett samlested for personlig inspirasjon, og det er jo også kjekt å ha! 

Kort fortalt om nåtiden; Vi skal bygge hus. Ikke ett ferdighus som du bare peker på i en katalog, betaler regningen, og så står det der. Nei det ville jo bli for lett… Vi skal bygge ett hus som vi selv har designet, med håndverkere vi har funnet takket være jungeltelegrafen. Og det uten å ha den minste erfaring med husbygging fra før. (Snakk om å lære å svømme på dypt vann!) Så ting tar definitivt tid. Det er mye å sette seg inn i og mange valg som må tas uten å ha så mye erfaring å basere valgene på. Materialer, farger, utforminger, interiørdesign… Det stopper aldri. Noen valg blir tatt for oss på grunn av begrensninger i økonomien, andre må vi spørre om tips fra venner og familie, og mye finner vi ut av takket være google, pinterest og instagram. 

 

For de av dere som er interessert i å følge oss videre i prosessen og få oppdateringer på hvordan det går med å bygge vårt eget hus og hjem, vil dere finne det på denne bloggen under kategorien “Husprosjekt”, naturligvis. 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top